Jeg forstår hvor fransk jeg er blitt når jeg kommer hjem til Norge
Publisert i Aftenposten
Den franske komikeren Cécile Moroni skrev i juli en kronikk i Aftenposten om hvor norsk familien hennes har blitt etter å ha bodd i Norge i fjorten år. Den traff meg rett i mitt tilsvarende dobbeltkulturelle hjerte, da jeg har bodd halvparten så lenge i Frankrike.
Jeg får også ofte i fleisen hvor fransk jeg har blitt når jeg kommer hjem til Norge. Når klokka begynner å nærme seg seks på verandaen på hytta begynner jeg å lure på hvor aperitiffen blir av. Heldigvis har jeg en frankofil mor som mer enn gjerne disker opp med et glass Colombard Sauvignon og en liten skål potetgull. Interessen min for det franske liv kom muligens hjemmefra. Å spise før klokken syv føles helt unaturlig. «Skal vi ikke kose oss?» tenker jeg da. Måltider har blitt et hellig og langvarig ritual hvor vi tilbringer kvalitetstid sammen. Et eller annet sted mellom Norge og Frankrike lærte jeg at maten man spiser før og etter klokken syv smaker helt forskjellig. Dessuten kommer jeg jo til å bli sulten igjen i kveld! Jeg merker også at jeg savner baguetten når jeg ser sausen som ligger igjen på tallerkenen. Jeg forsøker frustrert å skyve den opp på gaffelen og vurderer å slikke tallerkenen, men er redd for at oppførselen vil gjøre meg arveløs.
Jeg blir derimot svært frivillig dratt inn i en norsk lunsjvane på ferie i mitt vakre hjemland. For jeg savner og elsker pålegg. Skagensalat (også kalt «blubb» i vår familie), røkt laks, spekepølse, Jarlsberg og leverpostei. Da kan tre-retters lunsj med et glass hvitvin gå å legge seg. Ripsen i hagen er moden og må spises med vaniljesaus til dessert!
Jeg har stilt min indre klokke etter det parisiske forsinkelsesprinsippet. Hvis vi blir enige om å møtes klokken syv, betyr det at noen kommer til å være der fra tidligst kvart over syv. Det står i teorien et tomt bord å venter på oss på vår lokale bistro, og vi kan ankomme når vi vil etter avtalt tidspunkt. Alle forsinkelser opptil 45 minutter er sosialt akseptert. Jeg blir stadig minnet på at det ikke er tilfellet i Norge, når klokken er to minutter på tolv og mamma vil at jeg skal løpe de resterende hundre meterne for å komme tidsnok. Det står mye på spill!
Det franske samfunnet fungerer derimot på mange måter jeg ikke forstår meg på. Trafikkflyten i krysset på La Chapelle i Paris er mye bedre når trafikklysene er i ustand, kanskje fordi franskmenn hater regler. De nekter å lytte til et rødt lys, og stiller seg midt i krysset mens tversgående feltene vil forbi. Mens når det oransje lyset blinker og de har friheten til å velge selv, stopper de høflig og vinker bilene forbi. Det er nesten rørende.
Også måten de snakker om tidspunkter på dagen er noe jeg aldri har klart å lære meg, selv etter syv år. Det er sjeldent jeg får servert et klokkeslett når jeg gjør avtaler, de snakker gjerne om tidlig morgen, sen morgen, tidlig ettermiddag, midt på ettermiddagen, sen ettermiddag, tidlig kveld, sen kveld. Det er ikke rart at folk er sent ute, det er jo ingen som vet når de skal møtes!
Jeg har utvilsomt blitt den rare tanta fra Paris som drikker vin til de fleste måltider, alltid er sent ute og siterer en eller annen poet fra 1800-tallet. Men hvis det lukter ost av meg, er det Jarlsberg.
