Cafe Singulier i 11. arrondissement i Paris er en restaurant med skiftende kokker på residens som utvikler egne menyer, og jobber i et åpent landskap så gjestene kan observere matlagingen. Kokker fra hele verden tar med seg kultur, inspirasjon og rytme til restauranten for å skape noe unikt for gjestene i en kort periode. Min kreative venn Rauwanne ble i nylig inspirert til å jobbe her som servitør, nettopp på grunn av den kreative atmosfæren. Jeg vil oppdage dette stedet gjennom hennes øyne.

Kreative sjeler finner inspirasjon i alle kriker og kroker av verdens åpne sprekker, og et åpent landskap mange av oss har til felles er naturen. Grønne enger, høye trær, dype hav og ville blomster i utallige kombinasjoner og faser ser ut til å gi umettelig inspirasjon til sultne kunstnere. Naturen er i konstant endring, og den ser aldri ut til å gi oss det samme inntrykket to ganger. Det var dette som inspirerte Claude Monet til å dyrke sine egne hager, et prosjekt som han selv mente var hans vakreste mesterverk.

Den franske komikeren Cécile Moroni skrev i juli en kronikk i Aftenposten om hvor norsk familien hennes har blitt etter å ha bodd i Norge i fjorten år. Den traff meg rett i mitt tilsvarende  dobbeltkulturelle hjerte, da jeg har bodd halvparten så lenge i Frankrike.

Trønderen er tilbake i Trondheim på årets sommerferie fra Paris, der vinen flyter fritt nedover Seinen for 3-4 euro glasset. I mai deltok jeg på et arrangement for andre gang på La Bellevilloise, Sous les pavés la vigne, en naturvinfestival hvor man betaler 10 euro for å smake på så mange viner man vil – og deretter kan kjøpe de man liker best. Når jeg fikk mulighet til å delta på Bakklandet vinfestival i Trondheim, ble jeg nysgjerrig på hvordan hjembyen lager sin egen versjon.

Inn mellom to små trehus rett ved Bybrua går veien inn til en liten bakgård. En scene er omringet av busker, trær og klatreplanter, og venter i spenning på å bli satt til liv. En av Trondheims sjeldent varme sommerkvelder har satt seg i luften, og solnedgangen treffer utsikten vår mens vi setter oss. Vi er på Rabarbrateateret for andre år på rad, og skal se Det e bærre fornavnet!

For syv år siden flyttet jeg til Paris; en drøm jeg hadde hatt i flere år. Jeg så for meg å jobbe på en fortauskafé ved Notre Dame og bo i et lite chambre de bonne i sjette etasje helt alene, og drikke rødvin og spise ost til middag. Det var en drøm om frihet, om å reise bort fra alt jeg hadde vært, og oppdage et nytt liv et annet sted. Det viste seg at virkeligheten ikke var så ulik det jeg hadde sett for meg, men at jeg hadde mye mer å lære om matkulturen ut over brie og billig rødvin.

I 9. arrondissement i Paris oppdaget jeg en restaurant med et intimt forhold til råvarer og produsenter, hvor man kommer i nær kontakt med naturens sesonger, smaker og skavanker. Pristine bruker snål frukt og grønnsaker under standardmalen, og bestiller mange av råvarene sine direkte fra produsenten. Råvarene er så lokale at soppen dyrkes i en tom parkeringsgarasje i Paris, og kyllingleverandøren leverer fysisk på døra før han kommer inn for å ta en kaffe. Pristine får Paris til å føles som en liten landsby!

Etter nesten syv år i Paris, har jeg innsett at franskmenn er særskilt gode på to ting: mat og poesi. Jeg har lært å lage og konsumere begge med vigør, og innser hvordan de kontinuerlig harmoniserer med hverandre. De parisiske barene har huset utallige kreative sjeler på jakt etter inspirasjon, og det er mer enn bare mat å få på bordet. En kaffe, et langt måltid eller bare en liten øl er en seremoni i Paris, og med åpne sinn og øyne observerer vi ethvert fragment.

Noen ganger når jeg våkner i leiligheten min alene, er stillheten blytung. Jeg skrur på P2, som alltid står på hjemme hos mamma, for å få følelsen av å ikke være alene. Hvis jeg er heldig snakker de om vitenskap, planter, kjærlighet eller mat. Nå for tiden er det ofte økonomi, krig og kunstig intelligens. Dårlige nyheter til frokost gjør meg stresset, og jeg bestemmer meg for å tåle stillheten isteden. Noen ganger er det deilig, andre ganger er det en indre stemme som skriker og gjør meg redd. Hun vil ha oppmerksomhet, og hun vil bli hørt. Jeg bestemmer meg for å lytte til hva hun har å si.

«Hvor tror du at du kommer fra?» spør Seth Hughes meg gjennom en video han har lagt ut på Instagram. Jeg ligger i en vintage dagseng i leiligheten min i Paris, og har utsikt utover en liten park med flere trær, noen med og noen uten blader. «Det virker som at folk tror at naturen er en interesse for meg» fortsetter Seth. «Er en fisk i havet interessert i omgivelsene sine som om det var en hobby? Jeg er like avhengig av trær for å få oksygen, som trærne er avhengig av meg for å få CO2. Er vi separat fra hverandre?»

Mens vi nordmenn er vant til å drikke akevitt fra snapsglass sammen med pinnekjøttet i jula, har livsvannet funnet veien til Paris hvor den serveres i smekre drinkglass blandet med oransjevin og chili. Flere destillerier har begynt å gå lei av å produsere gin i et overveldet marked, og ser til skandinavisk kultur for inspirasjon. Akevitten har fått et nytt liv i et nytt land!

Den unike iskrem- og naturvinbaren Folderol åpnet i desember 2020, en periode preget av munnbind og portforbud. Korona sto ikke i veien for barens vekst, og noen år senere ble den så populær på Tik Tok at de måtte ansette en dørvakt. Det vanlige klientellet ble byttet ut med turister som hverken hadde interesse for vin eller iskrem, og lot isen smelte i sola. Eierne forteller at baren skal skape glede, og at de foretrekker å ha færre, men gode kunder.

Satellite Wines er en vingrossist basert i Libourne, midt i Bordeauxs tungt tradisjonelle vinindustri. Under paraplyen deres finner vi lidenskapelige, modige og kreative vinprodusenter som utfordrer Frankrikes smaksløker med økologiske, biodynamiske og naturlige viner, glass etter glass.

Det er 30 grader i Roma, og det virker som om at jeg har reist tilbake i tid. Var ikke sommeren over? Vi er på en dekadent reise, for å fråtse i mat, kultur og historie. Jeg vil også snakke språket, men først og fremst er jeg der for å spise meg gjennom rettene som kommer før og etter Romas ikoniske pastaretter. Possiamo cominciare con un aperitivo? Kan vi begynne med en aperitiff? Det er viktig å legge et solid grunnlag.

Som utflytter til Frankrike har det vært lett å sitte på sin høye hest etter å ha byttet ut leverpostei og fiskegrateng med camembert, Moules Frites og Côte du Rhone. Jeg trodde jeg måtte flytte for å finne et land som tok ost, spekemat, sjømat og grønnsaker på blodig alvor. Etter årets sommerferie i Trøndelag annonserer jeg stolt av hele mitt trønderske hjerte at jeg tok grundig feil. Jeg har nemlig vært på Trøndersk matfestival!

Sent i august får jeg e-post fra Domaine Michelot i Meursault i Frankrike: «Vindruene er modne, høstingen begynner om tre dager!» Jeg meldte meg på for noen uker siden, og har ventet spent på klarsignal siden. Da er det bare å bestille togbillett, og komme seg av gårde. Jeg tar med klær som kan bli skitne, gode sko, støvler, regnjakke, solhatt og solkrem. Jeg må være klar for alt.

Mellom fjell, fjord og mark har restaurantscenen i Trondheim vokst i rekordfart de siste årene og satt byen på verdenskartet. Et tett miljø som samarbeider og hjelper hverandre ligger til grunn for mange av de mest særegne spisestedene i byen. Jeg har tatt en prat med medeier og sjefskokk på Spontan Vinbar, Fredrik Engen, om hva som rører seg i bartebyen om dagen!

Nordmenn er på besøk i Bordeaux, med åpne sinn og nysgjerrige smaksløker. Gutta fra Kampen Bistro i Oslo har pakket åtte kofferter til randen med norske produkter. Røkt laks, pinnekjøtt, fenalår og tørrfisk, samt japanske delikatesser som wasabi, yuzu, umeshu, og fem ulike typer miso, er på vei mot hovedstaden i Frankrikes største vinregion. Her skal de møte og samarbeide med franske og norske kokker, bartendere, vin- og siderprodusenter i to dager. Deltakerne ved arrangementet har reist fra øst og vest for å oppleve tidenes første Scandinavian Takeover.

I en liten sidegate i Belleville i Paris ligger Dame Jane, en bitteliten restaurant med fire små bord og noen få barstoler langs veggen. Jeg ble tipset om dette stedet av en svensk venninne som fortalte at hun hadde spist maur her en gang. Hun fortalte at her er det en ny kokk hver uke. Dette er utvilsomt et konsept jeg må sjekke ut! Jeg er nysgjerrig på denne nye trenden som vokser i rekordfart i den franske hovedstaden.

Thomas Callahan never went to school to learn how to build bikes and believes you can learn just about anything if you put in enough time and effort. "I worked on my first bike for a year, when I could have taken a two week class, but the time I invested is so much more valuable as you learn by making mistakes." Thomas recalls.